Innlegg av hundetrener Stina Fure

Du har sett dem. Hunden som bjeffer og kaster seg i båndet, og eieren som mumler en unnskyldning og trekker ut i veikanten. Det du ser er ikke en slem hund med en eier som ikke gidder. Det er som regel en redd hund midt i et langt treningsløp, og en eier som jobber hardere enn de fleste. Som hundetrener med spesialisering i reaktive hunder møter jeg disse eierne hver uke. Her er fem ting de skulle ønske du visste.

1. Hunden er ikke aggressiv. Den er overveldet.

Vi må skille mellom aggresjon og reaktivitet. Aggresjon har til hensikt å skade. Reaktivitet er en sterk følelsesmessig reaksjon, oftest drevet av frykt eller frustrasjon, hos en hund som ikke vet hva den skal gjøre med situasjonen.

De aller fleste reaktive hunder vil egentlig bare ha avstand. Bjeffingen og utfallene er hundens måte å si «ikke kom nærmere» på. Båndet hindrer den i å gjøre det den naturlig ville gjort, nemlig å komme seg unna, og da tar den i bruk det eneste språket som ser ut til å virke.

En hund som skaper avstand med bjeffing er altså sjelden farlig. Den er redd, og den øver seg på å bli mindre redd. Det tar tid.

2. «Min er snill!» er det verste du kan rope

Hvis du roper «min er snill!» mens hunden din kommer løs mot oss, er skaden allerede skjedd. For en reaktiv hund er en fremmed hund rett i fjeset selve marerittet, uansett hvor snill den fremmede hunden er.

En slik episode kan sette treningen uker tilbake. Hunden får bekreftet at fremmede hunder faktisk kommer helt bort, at bjeffing var riktig strategi, og at eieren ikke klarte å beskytte den.

Det eierne ønsker seg er enkelt: kall inn hunden din når du ser en hund i bånd, og sett den i bånd til dere har passert. Ikke fordi din hund er et problem, men fordi den andre hunden trenger forutsigbarhet akkurat nå.

3. Eieren har ikke gjort noe galt

Det er lett å tenke at en bjeffende hund er dårlig oppdratt. Sånn er det sjelden. Reaktivitet handler oftere om frykt, vonde erfaringer, smerte eller genetikk enn om oppdragelse. Noen hunder er reaktive til tross for at eieren har gjort alt riktig fra dag én.

Og her er det de færreste vet: eiere av reaktive hunder trener som regel mer enn alle andre hundeeiere. De planlegger turer utenom rushtid, øver på avstand til ting hunden reagerer på, og belønner tusenvis av gode valg du aldri får se. Det du ser er de tre sekundene det gikk galt, ikke de tre månedene med fremgang.

Så neste gang du ser en hund som bjeffer i bånd: dropp blikket som sier «skjerp deg». Eieren dømmer seg selv hardt nok allerede.

4. Når de snur og går, er det trening, ikke uhøflighet

Har du opplevd at noen brått krysser veien eller snur når de ser deg og hunden din? Det er ikke fordi de er sure. Det er fordi de trener.

Reaktive hunder har det trenere kaller en terskel. Under terskel klarer hunden å se en annen hund på avstand og fortsatt tenke, lære og samarbeide. Over terskel tar følelsene over, og da er læring ikke lenger mulig. Det er ikke ulydighet, det er fysiologi.

All god trening av reaktive hunder foregår derfor under terskel, på en avstand der hunden klarer å være rolig. For noen hunder er det 20 meter, for andre 100. Når eieren snur eller krysser veien, justerer de avstanden så hunden kan lykkes. Du kan hjelpe dem med en enkel ting: gå i en liten bue rundt dem i stedet for rett mot dem, og la være å stoppe for å hilse. En bue koster deg tre sekunder og kan redde hele treningsøkta deres.

5. Fremgang måles i måneder, ikke dager

Stresshormonet kortisol kan bruke opptil 72 timer på å normalisere seg etter en kraftig reaksjon. En hund som fikk en dårlig episode på mandag, har altså et forhøyet stressnivå langt inn i uka, og reagerer raskere og sterkere enn den ellers ville gjort.

Derfor kan ikke reaktivitet fikses på et helgekurs. Treningen består av mange små, gode opplevelser over tid, der hunden gradvis endrer hva den føler når den ser en annen hund. For noen tar det noen måneder. For mange tar det et år eller mer. Det er ikke noe quick fix, og eierne vet det.

Det betyr også at dine tre sekunder med hensyn faktisk teller. Hver passering som går bra, trekker i riktig retning. Hver som går galt, koster dager. Du er en del av regnestykket enten du vil eller ikke.

Det du kan gjøre i dag

Egentlig ber eierne bare om tre enkle vaner: sett hunden din i bånd når du ser en hund som strever, gi en liten bue når dere passerer, og hold blikk og kommentarer for deg selv. Det er alt. For eieren i andre enden av båndet er det forskjellen på en tur som bygger hunden opp og en tur som river den ned.

Og hvis du selv har en hund som bjeffer på andre hunder på tur: det finnes gode, gradvise måter å trene på. Du kan lese mer om hvordan du trener rolige passeringer på bloggen min.

Stina Fure er hundetrener i Oslo med spesialisering i reaktive hunder og atferdsproblemer. Hun har jobbet med hundetrening siden 2017 og har hatt over 750 deltakere på nettkursene sine.